Nå har jeg virkelig begynt å kjenne at skolen er i gang! Jeg kan ikke lengre skylde på at jeg er ny når jeg kommer forsent til timene, lærerne har lært seg navnet mitt og leksene begynner å hope seg opp. Jeg har nesten kontroll på skolebygget og jeg finner fram til klasserom, kantina, og do helt av meg selv (hvilken som er jentedo og hvilken som er guttedo sliter jeg fortsatt litt med...)!

I dag var det møte for alle nye elever på skolen, for vi skulle nemlig bli delt inn i "houses". (fikk skikkelig Harry Potter feeling!) På skolen er det tre hus. Det er green house, yellow house og red house. Disse gruppene går på tvers av trinnene slik at alle husene har like mange elever fra alle trinnene. Husene konkurrerer mot hverandre i forskjellige idretter. Så da vi kom på møtet måtte alle si hvilken eller hvilke idretter de har vært borti tidligere slik at de kan fordele nokså likt. Her er det nemlig sånn at de ikke har gym sånn som vi har i Norge, men de som er sportsinteresserte melder seg på skolelaget i en bestemt idrett. Derfor har alle bare vært borti en eller kanskje to idretter. Når det kom til meg derimot, kunne jeg fortelle at jeg har hatt undervisning i mange forskjellige idretter og at jeg kan både innebandy, basket, fotball (ok, her vil nok alle gymlærerne mine gjennom tidene protestere ganske kraftig.. Men kan forsikre dere om at jeg ser ut som Ronaldinho ved siden av de jentene her!), løping, svømming, turn (enda en protest??) og basisferdigheter som styrke og utholdenhet. Jeg er jo ikke like god i alt, men jeg har jo drevet endel med idrett generelt og tror nok at i forhold til de andre eleven her vil jeg nok gjøre det nokså bra! Så mens alle ble plassert i forskjellige hus så klarte ikke lærerne besteme seg for hvilket hus jeg skulle være i, så foreløpig er jeg reserve på alle lagene! Men jeg håper jeg får plass på et av husene etterhvert, som om jeg ikke føler meg utenfor nok fra før!...

Ettermiddagen ble brukt på psykologileksen til fredag; Skriv 3 sider hvor du diskuterer spørsmålet "Is psychologi a science?" Jeg var dum nok til å spørre om vi kunne skrive på pc, det var selvfølgelig uaktuelt! Så jeg har skrevet og skrevet, og jeg merker at selvom jeg egentlig føler meg ganske stødig i engelsk så sliter jeg å ordlegge meg når jeg plutselig må tolke Freuds teorier. 

Legg merke til snikreklame for KRIK

Etter to sider gav jeg egentlig litt opp, så jeg og onkel Brynjar gikk ut og spiste istedenfor! Er ikke lei av indisk mat enda, selvom det går mye i ris med sterk saus og naanbrød. Vi bestilte mye mer mat enn det vi klarte å spise så vi tok med alt i sånne doggy bags for å ha med hjem til resten av gjengen. Men på vei hjem gikk vi forbi en lang rekke med gatebarn som lå og sov langs fortauet. Og der går vi med bæreposer fulle av mat som er rester fra det store måltidet vi akkurat har spist. Det er så forferdelig å måtte gå forbi og ikke kunne gjøre noe for å hjelpe. Å gi penger er et kjempeproblem fordi det stort sett er bakmenn og korrupsjon. Mat vil de ofte ikke ha, da blir de fornærmet og nesten enda mer agressive. Også er det jo sånn at hvis vi gir til en så kommer alle. Likevel har jeg gitt et par ganger, rett og slett fordi jeg ikke klarer å stå der og si nei når det kommer barn som ikke kan være mer enn 3-4 år og alt de ber om er 5 kr så de kan overleve dagen. Kolkata er en av verdens fattigste byer og det å gå gatelangs å se dette med egne øyne på så nært hold gjør absolutt noe med meg. En ting er når du hører om slum og gatebarn på nyhetene eller ser et bilde av en liten gutt som tigger i avisen. Det er klart det er trist og at man ønsker å gjøre noe med det, men for nordmenn er det så utrolig fjernt, det finnes ingen ting hjemme i Norge som kan nærme seg noe som ligner på sånn som det er her. Jeg står annsikt til annsikt med små barn som ikke vet om de får mat denne dagen. Barn på samme alder i Norge ville klaget på at de at de ikke fikk en Ipad til jul. Ok, jeg setter det på spissen, men det å gå på gatene her i Kolkata vekker så utrolig mange følelser. Jeg blir sint, jeg blir lei meg og av og til kan jeg nesten bli kvalm. At verden virkelig kan være så urettferdig! Når jeg sitter i bilen på vei til skolen er det ungdommer på min alder som kommer bort til meg, neddopet og desperate etter penger og jeg må riste på hodet mens jeg ruller opp vinduet og kjører videre. Og der sitter jeg med IPoden i den ene hånda og kamera i den andre, en verdi av over 10 000 kr bare i hendene! Det eneste som skiller oss er vinduet på bilen og jeg har ikke gjort noe for å fortjene å være på den siden av det som jeg er. Det er tilfeldig, det kunne like gjerne vært meg som stod der.  Jeg kjenner at jeg får en merkelig blanding av takknemlighet og dårlig samvittighet som bare brer seg i hele kroppen! Jeg sliter veldig med å takle det og det har skjedd flere ganger at jeg bare har brast ut i gråt på gata mens barn og voksene står i ring rundt meg og tigger om penger. Jeg har blitt flinkere til å holde maska, hvertfall mens jeg er i situasjonen og jeg håper at jeg finner en måte å takle det på for hvis ikke vet jeg ikke om jeg klarer å holde ut ett helt år. Men selvom jeg håper at jeg kan lære å takle det, vil jeg ikke lære meg å vende meg til det. Det er jo på en måte bra at det gjør vondt å gå forbi mennesker som bor på gata, tenk hvis jeg hadde vært likegyldig og jeg ikke hadde følt noe som helst! Nei, da vil jeg heller gråte i bilen hele veien til skolen. Men det er klart at hvis man blir ødelagt av det så kommer det jo ingen til nytte. De jeg går på skole med er jo blant de rikeste i byen og de bor i flotte hus litt lenger ut fra sentrum enn jeg som bor midt i bylivet hvor jeg daglig møter de fattigste menneskene i verden. Det er en veldig kontrast som jeg daglig må forholde meg til. Så jeg håper å finne en måte som gjør at det kan styrke meg og motivere meg til å ville gjøre en forskjell i verden istedenfor at jeg har det sånn som nå hvor jeg sliter med å sove og ikke kan spise uten å dårlig samvittighet.

Noe jeg har kunnet gjøre med barna som jeg ikke kan gjøre med de voksne, er at jeg kan ta på dem, smile til dem, og hvis jeg har tid kanskje sette meg ned å prate med dem. Få av barna kan engelsk, men man trenger ikke språk for å kommunisere med dem. Det å rufse de i håret eller stryke de på kinnet er det tydelig at de setter pris på, og hvis jeg har tid og mulighet har jeg satt meg ned og lært dem en klappelek eller sunget en sang (lille petter edderkopp fungerer som bare det!). Da smiler de, kanskje ler litt, og det får meg til å føle meg mye bedre.

Men jeg vil ikke gi dere inntrykket av at India bare er fattigdom og elendighet. Her er det så utrolig mye flott og jeg håper at jeg etterhvert virkelig kan få bli endel av kulturen her!

I morgen blir det ikke skole, vi skal nemlig stå opp tidlig og ta toget til kysten for en langhelg på stranda!  Det skal bli utrolig deilig!!

Lover å ta bilder =)