Du må ikke tåle så inderlig vel...

Når man bor i India er det lett å føle seg isolert fra hva som skjer hjemme i Norge og for å holde nasjonalfølelsen vedlike leser jeg stadig norske nettaviser for å holde meg oppdatert. I disse dager er det Sigrid-saken som har tatt mye (om ikke all) oppmerksomhet. Dette mener jeg, som så mange andre, er en helt forferdelig hendelse og ord blir fattige når man skal prøve å si noe om det.

Men det jeg har begynt å tenke på er hvordan noen saker blir skrevet om over alt mens i andre tilfeller får vi ikke høre om det. Det er helt sikkert flere familier i Norge idag som savner noen som er forvunnet, men som ikke kommer frem i mediene. For mediene bestemmer hva som blir såkalte ”populærsaker”. Et annet eksempel er videoen om Joseph Kony som var en kjempesak for ikke lenge siden. (les om saken her). Det var overalt; i alle aviser, på youtube, facebook.. Men dette ble også en sak som ble populær der og da fordi media skrev om det i den tidsperioden. Joseph Kony hadde drevet med disse grusomhetene i 26 år før det ble en verdenskjent sak. 26 år! Og da det ble kjent var det overalt i media i en periode og alle delte youtubevideoer, ble med på underskriftskampanjer, gav pengestøtte, likte facebooksider osv. Men hvor mange har fulgt med på saken i ettertid og vet hvordan det går med invisible children idag? Media velger ut sakene som de vet selger, noen kjendiser uttaler seg og det blir laget en innsamlingsaksjon og vips blir saken superpopulær. Missforstå meg ikke. Det er utrolig bra å bruke media for å få innformasjon om slike kampanjer, men hva med resten av verden?

Hver eneste dag skjer det forferdelige ting over hele verden som vi ikke får høre om enten fordi det ikke er ”interessant” nok eller at andre saker tar større plass. Særlig i Norge lever vi i en boble. Vi har alt vi trenger og mer til. Det er klart at når vi da hører om grusomheter rundt om i verden er det lett å lukke øyene. Ikke fordi vi ikke vil ha noe med det å gjøre, men fordi det blir for fjernt. Fjernt både i distanse og fra den virkeligheten vi lever i. Vi hører om de fattige barna i Afrika eller uenderlige kriger i øst, men hvor mye lar vi det egentlig gå innover oss? Det blir for mye, for overveldene og for vanskelig å relatere til og vi forholder oss til det med en viss avstand. Det er mye lettere og mer praktisk å følge med i avisene og sette over penger på kontonummeret til den aksjonen som foregår og da har man gjort månedens gode gjerning.

Trist, men sant; Det er media som bestemmer hva vi skal bry oss om. Alt fokus går til en sultkatastrofe,  det blir startet innsamlingsaksjoner og noen artister lager sanger om det og saken blir ”populær”. Men hva med resten av verden? Hva med alle som kjemper for livet hver eneste dag, men som vi aldri får høre om? Vi må ikke glemme resten av verden og la media bestemme hva vi skal bry oss om, støtte og be for. Etter 2.verdenskrig var alle enige om at noe lignende aldri måtte skje igjen, men husk at apartheid ikke sluttet før på 90-tallet! 


"Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv.
Jeg roper med siste pust av min stemme
du får ikke lov til å gå der å glemme!” 
–Arnulf Øverland

Dette er så utrolig sant! Vi kan ikke gå her å glemme. Men det hjelper ikke å huske 2.verdenskrig hvis vi ikke lærer av det og åpner øynene for det som skjer idag. Vi må ikke glemme forferdelige ting som har skjedd og vi må ikke glemme forferdelige ting som fortsatt skjer. Vær så snill, ikke glem!

Norge er kåret til verdens beste land og bo i. Kolkata er kåret til verdens værste by å bo i. Dere kan tenke dere overgangen det har vært og fortsatt er for oss å skulle gå fra det beste til værste. Den verden jeg tidligere bare har sett på nyhetene, fattigdommen som jeg har støttet over tlf i forbindelse med en tv-aksjon, korrupsjonen som jeg har kjempet mot ved å skrive navnet mitt i en underskriftskampanje..Den verden er ikke lenger noe jeg hørt om og som skjer langt borte. Den har blitt en del av hverdagen. Jeg kan ikke lengre lukke øynene eller holde den på avstand. Dette er virkeligheten til milliarder av mennesker. Spør du meg så burde TVNorges neste realityshow handle om gatelivet i India, mer real blir det ikke. Det er ingen nordmann som har gjort seg fortjent til å være nordmann og det er ingen inder som har gjort seg fortjent til å være inder. Det er snakk om flaks. I Norge er vi 5 millioner mennesker i hele landet. Det bor over 20 millioner mennesker bare i Kolkata. Tror de da. For når det er så mange mennesker mister enkeltindividet verdi. Om det er 20 eller 25 er ikke så viktig.

Dette ble et litt trist innlegg, men jeg syns det er veldig viktig å huske på likevel. Vi kan ikke la media styre hva vi skal bry oss om, vi må huske på og vite at det er mennesker over hele verden som kjemper en kamp hver eneste dag. Missforstå meg ikke. Det er kjempebra med innsamlinsaksjoner og underskriftskampanjer. Kony-saken var og er en viktig sak som trengte å bli kjent. Men vi må lære av egne feil og ikke la det gå 26 år til neste gang vi gjør noe, vi må gjøre noe i dag!

Ja, det føles håpløst og ja, det er en umulig oppgave for en enkeltperson. Men sammen kan vi gjøre utrolig mye. Bruk hverdagen og tenk på hva DU kan gjøre for å gjøre verden til et bedre sted å leve. Det kan være alt fra å bli giver i en organisasjon til å gi et kompliment til en du syns fortjener det (eller en som ikke gjør det!). Begynn i det små og det vil få store ringvirkninger!