SO MANY FACES

Noe av det fineste med å bo i  India er alle menneskene jeg får møte. Flotte mennesker som jeg aldri hadde blitt kjent med hvis vi ikke hadde flyttet hit, mennesker som betyr mye for meg. Når India er så spesielt og utrolig som det er, er det lett at man bare observerer det litt på avstand, står fascinert og ser på alt dette landet har å by på av farger, lukter, lyder, smaker, og ikke minst mennesker. De jeg har snakket med som har besøkt India sier at det er ikke skopusseren, taxisjåføren eller den foreldreløse gutten på 4 år som gjorde størst inntrykk. Det var massen. Det uendelige folkehavet. Sånn var det for meg også i begynnelsen. Hvorenn jeg gikk var det folk overalt som myldret rundt som maur i en tue. Det bor over 1.2 milliarder mennesker i India. Når man først hører det er det bare et tall, det er bare en faktasetning. Men tenk litt over det. Det bor over 1.2 milliarder mennesker i India. Og dette er ikke bare en befolkning. Det er 1.2 milliareder i-n-d-i-v-i-d-e-r. Enkeltmennseker. Mennesker med en historie. Med et navn. Med behov, gleder og sorger, håp og bekymringer.

Idag tidlig var jeg, sammen med mammas to kollegaer, ute med kameraet for å ta litt bilder og kikke på Kolkata som våkner til liv. Vi gikk i en litt mindre gate et stykke utenfor sentrum, et sted det nok sjeldent er blekansikter som oss ute å går. Folk var veldig nysgjerrige og fulgte nøye med på hva vi gjorde, hvordan vi snakket og hvor vi gikk. De fleste var sjenerte og stod noen meter unna og bare kikket. Men mange ønsket å bli tatt bilde av og noen var tøffe nok til å komme bort for å prate litt. Alle lurte jo selvfølgelig på hvor vi var fra og ble overrasket over å høre at vi faktisk bor i Kolkata. Vi møtte blant annet en mann som inviterte oss hjem til seg. At hele huset hans består av et lite rom med kun en seng, et lite alter og noen bøtter i et hjørne til kjøkken er ingen begrensning for gjestfriheten. I India er det så mye hjerterom, og da er blir det fort husrom også! Og selvom ikke alle er like frimodige og tør å komme bort på den måten så vil et smil og noen få setninger på bengali gjøre underverker når du ønsker å komme i kontakt med noen. Det å få møte mennesker på denne måten er så flott! Men det er selvfølgelig de menneskene som jeg har blitt godt kjent med, og som har blitt en del av hverdagen min som setter dypest spor. De som jobber i heisen i blokka vi bor i, sjåføren vår Heman, mammas kollegaer fra sykehuset, gutta på treningssenteret, min venninne Deepal og familien hennes, naboene våre.. Disse menneskene har åpnet både hjertene og husene sine for oss og ønsket oss velkommen på en måte ingen selvsentrert nordmann kunne ha gjort.

Så mitt inntrykk av India kommer ikke til å bli bare folkehavet. Det jeg kommer til å huske er mannen som selger frukt på gatehjørnet og som vi hilser på hver dag, det er de to barna som bor alene like ved den parken jeg jogger i og som alltid kommer løpende etter og det er kelnerne på restauranten vi er stamgjester hos. Det er alle jeg har fått bli kjent med og jeg vet at disse menneskene alltid vil ha en spesiell plass hos meg. Det er ikke bare den uoverkommelige folkemengden som jeg nesten var litt redd for da jeg først kom, det er menneskene i den. Folkehavet har fått et ansikt, og jeg er ikke redd lenger!