Forrige uke ble litt annerledes for oss da vi mandag ettermiddag fikk telefon om at farfar desverre var død. Det var en veldig trist beskjed å få, og avstanden mellom Norge og India har aldri føltes lenger. Mamma og Peter fikk det desverre ikke til, men natt til onsdag kom jeg meg på et fly til Norge for å få vært sammen med pappa og for å ta siste farvel med farfar i begravelsen som var på fredag. Det var en veldig fin begravelse og det var godt å få være sammen med familien i en slik sitausjon. Flyet tilbake gikk allerede lørdag, så i går ettermiddag var jeg hjemme igjen etter kun to hele dager i Norge. Alt gikk så fort, og jeg hadde knapt tid til å spise norsk mat, treffe venner osv. Men det var helt greit, det var begravelsen jeg kom for og det var den jeg fokuserte på. Jeg er veldig glad for at jeg hadde muligheten til å dra, og selvom jeg ikke rakk å tenke over at jeg i det hele tatt var i Norge så var det ikke det jeg skulle denne gangen. Det får jeg ta igjen når vi kommer flyttende tilbake, det er faktisk kun 3 måneder til!

Uansett, jeg tenkte jeg skulle "benytte anledningen" til å fortelle litt om begravelse og død i India.

India er et land med mange tradisjoner og skikker og dødsfall er intet unntak. Ritualene er i hovedsak preget av hinduistenes tanker om gjenfødelse, karma og frelse. Alt som lever er en del av det evige kretsløpet som kun kan brytes ved å oppnå frelse -Moksha. Moksha er stadiet du kommer til når du har klart å fri deg fra gjenfødelsessyklusen, kalt samsara. En hinduists mål er nettopp dette. I løpet av livet kan de bruke tiden sin på å be, bade i Ganges eller forsøke å gjøre gode handlinger slik at de får god Karma. Etter at det nåverende livet har tatt slutt er det noen ritualer som kan utføres etter at du er død og under begravelsen slik at sjelen, istedenfor å ta bolig i et nytt vesen, kan bli frelst og samsara kan ta slutt. Kremasjon står høyt på lista, og hvis asken din i tillegg blir strødd utover et hellig sted, som et fjell eller en elv, har du enda større sjanse for moksha. Gjennom Kolkata renner Hoogly River, en avstikker fra Ganges, og på begge sider ligger likbålene på rad og rekke. Det er mange forskjellige tradisjoner i forbindelse med likbrenningen, blant annet er det ikke uvanlig at eldstesønnen skal knuse hodeskallen på den døde før liket legges på bålet. Den døde skal også mates før brenningen så han/hun ikke går sulten inn i paradis. Når den døde skal fraktes til bålet blir den vasket og pyntet før en begravelsesbil skal føre liket til bålet. Dette er litt spesielt. For bilen ser litt ut som en liten lastebil hvor kisten ligger på lasteplanet slik at alle kan se. Og ikke nok med det, men kisten er laget av glass og det er fritt innsyn til personen som ligger der. I hvite klær (hvit er begravelses- og sørgefargen i India) og med blomster rundt halsen blir liket slengt hit og dit av begravelsesbilen som råkjører med sirener(!!)

Etter at liket er brent skal asken strøs utover et hellig sted, hvor Ganges står som den fremste av de alle. For en fattig inder er det ikke alltig like greit å få råd til en kremasjon, og det er ikke uvanlig at liket ubehandlet blir dumpet i elven i et desperat forsøk på at den døde skal oppnå moksha likevel. Det er altså ikke uvanlig at menneskelik driver nedover elva.

Likbål ved Ganges

Langs bredden til Ganges ligger Varanasi, hinduenes helligste by. Et bad her vil ikke bare frelse deg, men også dine foreldre og besteforeldre. Varanasi skal i følge religionen være grunnlagt av guden Shiva og de fleste templene i byen er til ære for han. Om du dør eller blir født i Varanasi vil du automatsik oppnå frelse og hotellene i byen er overfylt av gamle og syke mennesker som venter på døden. Ved elven sitter det hellige menn som ønsker å oppnå moksha ved å pine seg selv gjennom dette livet. Noen står kun på ett ben, noen står på hodet, noen er begravet under jorden og noen stirrer konstant på solen. Slik står de, uten pause, i flere tiår. Klarer de å holde ut til døden når dem, har de nådd målet.

Karmaen min er var nok på topp
etter dette fotbadet i Ganges.

Det finnes også andre måter å komme seg ut av samsara på. En gammel tradisjon i India er at en kvinne ble gjort til sati når ektemannen døde. Sati betyr "god hustru" og det blir du ved å brenne på din døde manns likbål. I en av hinduistenes hellige skrifter står det at "Enhver kvinne som lar seg brenne til døde på likbålet sammen med sin ektemann, skal forbli i paradis sammen med han i 35 millioner år." Det står også at ektemannens foreldre oppnår evig frelse. Dette foregikk over hele landet, men var særlig utbredt i Bengalen med Kolkata som den største sati-byen av dem alle. Britene ble sjokkerte da de oppdaget denne skikken på begynnelsen av 1800-tallet og prøvde å sette en stopper for det. Men, som så mange av de indiske skikkene, hadde ritualet så dype røtter og hinduprestene nektet. Derfor fortsatte de å tvinge hylende og livredde kvinner på bålet. Rundt bålet stod mennene utstyrt med trestokker, klare til å slå kvinnen bevisstløs dersom hun skulle makte å vri seg unna flammene. Men enkebrenning ble etterhvert helt forbudt av britiske myndigheter, og selv hevdet de at de fikk satt en stopper for det. Men gjorde det virkelig det? Eller fortsatte de den grusomme tradisjonen i det skjulte? Foregår det enkebrenninger den dag i dag? India er stort, mange landsbyer så aldri en eneste brite. Landets ledere sier at det har tatt slutt, men ryktene sier det motsatte..

Jeg vil legge til at det meste av slike "fakta-tekster" jeg skriver her på bloggen er ting jeg har lest, hørt av venner/kjente eller erfart selv. Det er mange forskjellige tradisjoner og skikker, så hvis du har hørt, lest, sett eller vet noe annet så har du sikkert rett. (Dette er mest til mine indiske venner som jeg har skjønt er helt rå på google translate og som noen ganger har ett og annet og rette på!)
J