LAST WORDS

wow.
Jeg kan ikke tro at jeg sitter å skriver de siste ordene fra India. Et år har gått og livet vi har levd her borte er noe jeg fra nå av kommer til å se tilbake på. Det føles helt uvirkelig. Jeg er ikke i den minste tvil om at jeg skal reise tilbake til India, men det er likevel et viktig kapittel i livet mitt som nå skriver på sin siste setning. Hvordan kan jeg ta farvell med alt dette, med leiligheten, byen, menneskene, lydene, luktene og det indiske livet?

Dette året har vært fylt med gleder og sorger, utfordringer og opplevelser, håp og drømmer. Men mest av alt har det vært fylt med minner og erfaringer jeg vil ta med meg resten av livet. India har fått en hedersplass i hjertet mitt og jeg føler en tilhørighet til landet og kulturen. Jeg har vokst så utrolig mye på dette året, og jeg er så takknemlig for alle menneskene jeg har møtt, alle stedene jeg har sett og kulturen jeg har fått være endel av.

Jeg tenkte å si at dette året har vært over all forventning, men det blir mer riktig å si at det har vært utenfor all forventning. Når jeg tenker tilbake på tiden før jeg dro og leser det jeg skrev så må jeg smile av hvor uvitende jeg var, at jeg virkelig kunne tro at jeg hadde en viss peiling på hva jeg gikk til! Jeg har hele veien tenkt at dette kom til å bli et år for livet. Og det har det absolutt blitt, men det har også vært et liv i året. Jeg har på en måte vært en annen versjon av meg selv og levd et annet liv. Jeg har brukt andre klær, spist annen mat, snakket et annet språk, hatt en helt annet hverdag.. Jeg er spent på å se hvordan det har påvirket meg når jeg kommer tilbake til Norge, hva jeg kommer til å ta med meg videre og hva som blir liggende igjen i India og vente på at jeg kommer tilbake. Jeg har blitt mange erfaringer, minner, verdier, bekjentskap og over 9000(!!) bilder rikere i løpet av dette året. Dette er en rikdom som vil vare livet ut. Åh, jeg kommer ikke over hvor heldig jeg er!!

Men det å skulle reise er mye tøffere enn jeg hadde trodd det skulle bli. Det å være så dratt mellom sorgen av å skulle reise fra India og gleden av å skulle reise til Norge. Det å føle seg hjemme og ha en tilhørighet til to steder som er så forskjellige og så langt unna hverandre. Men det er ingen tvil om at jeg kommer tilbake til India og Kolkata. Snart.

Helt til slutt vil jeg si takk. Tusen takk. Takk til venner og familie som har støttet oss gjennom godt og vondt dette året, takk til dere som har tatt kontakt på tross av verdenshav og landegrenser. Jeg vil takke alle menneskene jeg har fått vært så heldig å få bli kjent med dette året. Uten dere hadde ikke året blitt som det ble, og jeg gleder meg til å treffe dere snart igjen. (Jeg vet dere har måttet bruke google translate, men jeg håper dere har fått med dere litt likevel!) Jeg vil takke alle dere som har fulgt meg gjennom året her på kuerogkrydder. Det har vært en styrke og en trygghet å vite at så mange er interessert og bryr seg om å lese om alt vi har opplevd og hvordan vi har hatt det. Bloggen har fungert som en dagbok for meg og jeg gleder meg til å ta den frem om 5, 10 og 50 år og mimre tilbake til livet i India. Jeg håper dere har opplevd bloggen slik som hverdagen og landet jeg har prøvd å beskrive; spennende, fargerik, rotete, kreativ, overfylt, innholdsrik og til tider uoppdatert (hehe).

Åh, nå begynner tårene å renne. Jeg vil ikke slutte å skrive for jeg vet at så snart det siste punktummet er satt, må jeg ta med meg koffertene og sette meg i bilen til flyplassen, og kapittelet er over. Men boka er langt fra ferdigskrevet, og jeg ser fram til det som venter meg. Jeg ser fram til å komme tilbake til Norge, og jeg ser fram til å komme tilbake til India.

Norge, vi ses snart! Og India: Det gjør jammen vi også!