I ♥ INDIA

Noen ganger er livet skikkelig bra. Som når man bor i India omgitt av flotte mennesker, farger, festivaler, opplevelser, god mat, glede og liv på alle kanter. Vi lever et så utrolig spennende og innholdsrikt liv her og jeg har det så bra! Nå har jeg bodd i India i over fire måneder og det har vært en prosess å komme dit jeg er idag. Jeg husker de første ukene hvor alt var nytt og det var så mye å sette seg inn i. Dagene gikk veldig fort og jeg husker jeg tenkte at jeg levde i en drøm, det kunne ikke være sant at jeg faktisk var i India og alt jeg så og opplevde var så annerledes at jeg hadde vanskelig for å tro på det. Enda vanskeligere var det å forestille seg at jeg ikke bare var på besøk, men at jeg faktisk skulle bo her! Senere roet det seg litt, jeg sluttet å ta bilde av hver eneste ku jeg så og sykkeltaxier og gatebarn ble en del av hverdagen. Det var på en måte deilig for jeg var veldig sliten den første måneden med alle inntrykk og alt det nye jeg plutselig skulle forholde meg til, men samtidig så gikk jeg inn i en aldri så liten krise-periode. Alt det som først var spennende og gøy ble til hverdag og rutiner og jeg begynte å innse at jeg faktisk var kommet hit for å bli en stund og at det var lenge til jeg skulle få se familie og venner igjen. I tillegg trivdes jeg ikke så veldig på skolen, det var vanskelig å henge med i timene og enda vanskeligere var det å få kontakt med de andre elevene og jeg følte meg ganske ensom i en periode. Dagene var lange og preget av mye hjemlengsel. Jeg savnet livet mitt hjemme på St. Hanshaugen med trening, KRIK,  KG, vennene mine og alt. Jeg hadde det jo så utrolig bra, hvorfor dro jeg fra alt det?  Jeg lagde en kalender hvor jeg telte ned dagene til hjemreise, til jeg skulle komme tilbake til livet mitt. Jeg følte liksom at jeg hadde tatt pause i hverdagen jeg hadde for å reise til India og når jeg  flyttet hjem kunne jeg endelig trykke play igjen.

Jeg tror det er veldig vanlig å få en sånn periode når man flytter på denne måten. Det er skremmende og nytt og mye å forholde seg til. Men med god støtte fra familie og venner og med tiden til hjelp er dette en periode jeg kan se langt tilbake på. Kolkata er hjembyen min nå. Da vi flyttet til India flyttet vi også helt ut av leiligheten på St.Hanshaugen vell vitende om at hit kommer vi ikke igjen. Mens jeg lenge følte at jeg hadde satt livet i Oslo på pause har jeg nå innsett at dette er et ferdigskrevet kapittel. Denne tanken har det tatt litt tid å venne seg til, men nå er jeg allerede godt i gang med det neste kapittelet og det blir nok ikke noe dårligere enn det forrige. Nå tenker jeg ikke lenger på livet mitt i Norge som noe jeg skal komme tilbake til, for det skal jeg ikke. Når jeg reiser tilbake er jeg ferdig på videregående og skal ut på nye eventyr. Dette er livet mitt nå, det er her i Kolkata jeg føler meg hjemme. Det er en veldig rar, men også en utrolig herlig følelse!

Jeg elsker livet i India!